08.08.12

Premonstratenserordenen i Tunsberg


innovaeditor/assets/admin/Premonstratenserordenen-i-Tunsberg.jpg
Premonstratenserordenen er en katolsk orden og ble grunnlagt i 1121 av Norbert von Xanten (1080–1134). Han ble født i Köln i Rhinland i Det tysk-romerske keiserriket. Han kom fra en adelsfamilie, og hans far var i slekt med keiseren. Norbert var svært intelligent og hadde et ømt og oppriktig hjerte. 

Foreldrene ville gi gutten et geistlig liv. På grunn av sin adelige herkomst fikk han raskt innbringende embeter; bl.a. hoffkapellan hos den tyske kong Henrik V som senere også ble tysk-romersk keiser fra 1111).

Helt til han var omkring 33 år levde Norbert en hoffmanns verdslige liv ved keiserens hoff med mange privilegier. Til tross for sin geistlige stand var han ikke interessert i annet enn fornøyelser. Den gladlynte og praktfulle unge mannen ble snart til midtpunktet i alle fester ved keiserens hoff, og dyre klær, spill og drikkelag var hans hverdag. Men da keiseren etter en vellykket fest i 1113 tilbød sin svirebror bispesetet i Cambrai, avslo Norbert. Han var rik nok og trengte ikke inntektene. Men samtidig begynte han å tenke. Hva skulle han gjøre ut av livet sitt?

Han var forberedt på en omvendelse da han ifølge legenden opplevde noe lignende som Saulus på veien til Damaskus. Det heter at han en dag rundt 1112 var ute på en ridetur nær landsbyen Wreden i Westfalen. Da ble han slått av hesten av et voldsomt lyn. Lenge lå han fortumlet i sølen, tenkte på sitt syndefulle liv og hvor nært han hadde vært døden. Han innså hvor uforberedt han var og bestemte seg for et nytt liv. Etter tre år med bot og anger, barføtt og kledd i saueskinn, forberedte han seg på å bli prest.
I desember 1115 ble Norbert viet til diakon og prest. Erkebiskopen ga Norbert i oppdrag å være en omvandrende predikant. Men flere steder ble han stemplet som en hykler som forkynte uten autorisasjon.

Som svar sa Norbert fra seg sitt embete, solgte alt han eide og ga pengene til de fattige, Sammen med to ledsagere som nektet å forlate ham, gikk han deretter barbent til pave Gelasius II (1118-19). Etter at Norbert hadde skriftet sine synder og misgjerninger var han innstilt på å gjøre bot. I stedet ga paven ham brev på å kunne forkynne hvor som helst han ønsket.
Utstyrt med denne tillatelsen bega han seg barføtt ut i snøen i Nord-Frankrike som omvandrende predikant. Han fikk raskt ry for veltalenhet og mirakler.

I 1119 døde pave Gelasius II og ble etterfulgt av pave Callistus II (1119-24). Norbert håpet å få fornyet sin tillatelse til å forkynne hvor som helst, men den nye paven anbefalte ham å grunnlegge et kloster. Norbert valgte en øde skog i Prémontré-dalen nær Laon som hadde blitt forlatt på grunn av den skrinne jorden. Der lå det et forfallent kapell, Pratum demonstratum, derav navnet Prémontré (lat. præmonstratum, det vil si «forutsigelse»).

I Prémontré grunnla Norbert i 1120 et samfunn som stadig vokste. De levde først i hytter av tre og leire, ordnet som en leir rundt kapellet for den hellige Johannes Døperen, men de bygde snart en større kirke og et kloster.
I begynnelsen hadde de ingen skrevne regler. Deres ledesnor var nestekjærlighet og grunnleggerens eksempel. Etter at Norbert hadde møtt Den hellige Augustin i et syn, valgte de og følge hans teorier. Da ville brødrene stå uten frykt i Kristi nærvær på den ytterste dag.

1. juledag 1121 ble ordenen formelt grunnlagt. Ritualene handlet bl.a. om faste og botsøvelser. De lovte å leve i henhold til apostlenes råd. 

De valgte hvitt, ubleket ull til sine drakter i stedet for den vanlige svarte. Norbert forklarte dette med eksemplet til englene som var vitne til oppstandelsen, som var kledd i hvitt. Derfor navnet White Canons i Storbritannia. 
Feiringen av messen var dagens sentrale punkt, og de hadde en spesiell andakt for den hellige Jomfru Maria, som var valgt som beskytter for deres kirke.

Mange sluttet seg til ordenen, og mange eiendommer ble gitt i gave til nye grunnleggelser. Også kvinner ønsket å slutte seg til den nye religiøse ordenen.

Premonstratenserordenens raske vekst var nesten mirakuløs, og biskoper tryglet Norbert om å opprette nye klostre i deres bispedømmer. Da ordenen besto av åtte munkeklostre og ett eller to nonneklostre, ønsket Norbert en mer formell godkjennelse av dens konstitusjoner. Derfor foretok han i 1125 en reise til Roma for å få en godkjennelse pave Honorius II (1124-30). 

I 1126 ble Norbert enstemmig valgt til erkebiskop, mot hans egen vilje. Pavens utsendte og kongen tvang ham til å akseptere valget. Han ikledde seg botsdrakt og gikk barføtt. Han var så simpelt kledd at portneren i erkebiskopens palass nektet ham adgang og ba ham gå til de andre tiggerne. «Men han er vår biskop», ropte mengden. Biskopen sa til den ulykkelige portneren: «Alt i orden, min bror. Du bedømmer meg riktigere enn de som brakte meg hit».

Mange av prestene levde skandaløse liv og forsømte sine sogn, og derfor var den nye erkebiskopens første prioritet å reformere presteskapet. 

Etter bare åtte års virksomhet i sitt bispedømme døde han i Magdeburg den 6. juni 1134, onsdag etter pinse, rundt 54 år gammel. Han ble helliget i 1582. 

Etter at premonstratenserordenen på 1200- og 1300-tallet hadde hatt stor vekst, opplevde den en sterk nedgang i reformasjonstiden og etter Den franske revolusjon. Alt syntes å ende da ordensgeneralen døde i 1834 uten noen etterfølger. Men i 1869 ble ordenen gjenfødt, og nå er premonstratenserne igjen aktivt til stede i Kirken. Men i Prémontré finnes i dag bare sparsomme rester av det første klosteret like ved en sportsplass.

I kunsten blir Norbert fremstilt i bispeklær eller i premonstratensernes drakt. Han fremstilles gjerne med en en kalk, ofte med en edderkopp. Dette går tilbake til legenden som forteller at det en gang falt en giftig edderkopp ned i kalken under messen. Men i full tillit til den hellige kommunion drakk han av kalken og svelget edderkoppen, men den kom krypende ut av hans nese uten å ha skadet ham.  

Klosterorden ble inndelt i provinser som ble kalt cirkarier, hver enkelt med en forstander. Abbeden i Prémontré hadde øverste myndighet over alle klostre som hørte til ordenen.

Premontratenserordenen ble en av de mest betydningsfulle ordener i middelalderen, og på midten av 1300-tallet var det over 1300 klostre for menn og 400 for kvinner. Olavsklosteret i Tønsberg var premontratensernes hovedsete i Norge. Til klosteret i Tønsberg hørte en stor rundkirke, den største av sitt slag i Norden. Til klosteret hørte store landeiendommer. Et annet premonstratenserkloster på norsk grunn var Dragsmark kloster i Båhuslen som ble grunnlagt midt på 1200-tallet av kong Håkon Håkonsson.

Det fantes også flere premonstratenserklostere i Skåne som den gang lå under Danmark. 

Premonstratenserne holdt til i Olavsklosteret som delvis ligger under, og ved byens bibliotek. Rester av klosterkirken ligger godt synlig mellom Tønsberg Glassmagasin og Hotell Maritim. 

Klosteret i Tønsberg eksisterte fra omkring 1190 til 1532. Klosteret hadde store jordeiendommer, og var trolig svært velhavende. Mesteparten av jorda som i dag forpaktes av Wedel Jarlsberg tilhørte klosteret i Tønsberg.

I byens historie har Gunnarsbøparken vært knyttet til byens utvikling. Håkon Håkonson, den store kongen på Tunsberghus, bygde hospital og kapell utenfor den gamle byen. Det hørte til St. Olavs kirke og kloster. Munkene tok vare på helsestellet. Men kongen hadde grunn til å hjelpe til. Krigerne fikk stygge sykdommer. Lepra var den verste. De spedalske var menneskene på "spetalet". Allerede tidlig skjønte man at de måtte isoleres på grunn av smittefaren. I det gamle Egypt var sykdommen fryktet. Jødene lot de spedalske bære klokker for at de skulle varsle sitt komme. I andre land ble de jaget ut i ørkenen. Alexander den stores soldater drepte dem. Likevel fulgte sykdommen hærmassene som et giftig kjølvann.
 
I Norden var lepraen gammel. Den var lumsk og hemmelighetsfull. Her var ingen mulighet for helbredelse. St. Jørgen var de spedalskes helgen. Et av premonstratensermunkenes hospitaler het St. Georg som også ble kalt St. Jørgen. Dette hospitalet som hadde egen kirke, må ha ligget på Gunnarsbø. 

Hospitalet på Gunnarsbø er direkte og indirekte nevnt i våre kongesagaer. Om Håkon Håkonssons sønn Håkon den unge heter det at han ble syk og lagt inn på St. Olavskloster i Tønsberg. Her dør han 8. mai 1257, trass i at han ble pleiet av en fremragende lege som kom sammen med sendemennene til kongen av Castilia. De fridde til den skjønne Kristina på vegne av en av kongens mange brødre. 

Drakten er hvit og minner om pavens offisielle drakt. Premonstratensernes drakt begrunnes blant annet med at hvitt viser til Kristi oppstandelse.  

Ulldrakten inkluderer magebelte og skulderkappe. Rundt halsen henger kopien av et dansk relikviekors fra 1100-tallet.


Plagget som må sies å være den vakreste av alle ordensdrakter, skal brukes under omvisninger i kirkeruinen.

Ellen Bjønnes har sydd ordensdrakten. 



Billedtekst: Eivind Luthen guider og forteller om Premonstratenserordenen i Tunsberg ved rundkirke ruinene i Tønsberg. Foto Jørgen Kirsebom.


publisert av Rundkirkens Venner  08.08.12 11:49  










BILDEGALLERI





ARKIV




KATEGORIER