16.01.12

Rundkirken, et Jerusalemtempel i Tønsberg


innovaeditor/assets/bilder/Scanned Image 113260001-700px.jpg
Av Eivind Luthen

Rundkirken i Tønsberg er ikke bare den største i Norden, men også en av de merkligste bygningsminnene vi har fra middelalderens Norge. Få ruiner har så mye av mystikkens skjær over seg, og bare de færreste er klar over hvilken symbolikk som hviler over denne kirketypen.

En presentasjon av Olavskirken forutsetter av vi går til kildene og studerer noen kjente rund- og åttekantede kirker. Med sine åtte innvendige pillarer fremstår rundkirken i et sammenheng som binder den til viktige åndshistoriske strømninger som kan spores til Midt-Østen. Det viser at våre forfedre var del av et større kulturelt fellesmarked enn mange forstår i dag.

Middelalderteologien forkynte at det eksisterte et forhold mellom verdensaltes oppbygning og de geometriske og tallmessige systemer. Kirker ble planlagt utfra den betraktning at delene i en helhet var proposjonale og disse delene forutsatte matematiske relasjoner mellom dem.Åttekanten ble sett på som en mellomting mellom kvadratet og sirkelen.Kvadratet var et bilde på jorden, mens sirkelen var et uttrykk for himmelen. Åttekanten er således en mellomting mellom jord og himmel. Allerede i antikken ble det reist åttekantede og runde bygg. De ble benyttet blant annet til gravbygninger. Formen på rundbygningen symboliserte livsveiens sluttpunkt og tydeliggjorde dermed den evige ro.

Når denne typen arkitektur ble så populær hos de kristne ligger årsaken i det forbilde som var skapt med rundbygget over Kristi grav på Golgata fra midten av omkring 335, middelalderens viktigste pilegrimsmål. Det var sammensatt av tre deler: Rundbygningen som skal minne om Kristi grav og oppstandelse, korset der Kristi kors hadde stått, og Martyrium, som er en spesiell type langkirke, som for eksempel Konstantins praktfulle basilika. Selve gravbygningen var koblet sammen med basilikaen. Sirkelen regnes som geometrisk perfekt og symboliserte Gud, kosmos og skaperverket. Gravkirkens runde bygning ble med andre ord ikke oppfattet som et dødsted for Kristus, men snarere som symbol på hans gjenfødelse til det evige liv. Kirkens avlange skip avspeilte menneskenes bevegelse mot det himmelske Jerusalem. Etter hvert ble langkirken utstyrt med tverrskip. Dette grunnrisset uttrykte blant annet den korsfestede og lidende Kristus. På mange måter kan en si at den runde, henholdsvis den avlange bygningstypen vektla hver sine teologiske ideer. Den første romformen fokuserte på kosmisk harmoni, Kristus som verdenshersker og det hellige mysterium. Den rektangulære kirken derimot var mer rettet mot bevegelsen, det vi si mennesket livsvandring fra fødsel til død, hvor Kristus og paradiset var sluttpunkt. I Betlehem reiste man likees en åttekantet bygning over fødselsgrotten som senere inkluderte en basilika. En av søylene her er forøvrig smykket med et 1100-talls bilde av St. Olav!

Åttetallsymbolikken ga håp om en ny tid

Det neste utviklingstrinnet kommer tydelig frem i St. Simeon basilikaen nær Aleppo i Nord-Syria. Denne kirken sto ferdig omkring år 450 og var antikkens største, med plass til mer enn tjue tusen mennesker. Selve helligdommen nås via et baptisterium, en dåpsbygning kronet av en åttekantet topp. Dåpskandidaten gikk ned i et lite trappebasseng der presten øste vann tre ganger over ham. Gjennom dåpen blir det gamle mennesket "begravd", mens det nye åndelige oppstår i Kristus; for med dåpen fjernes hedenskapens urenhet. I motsetning til den førkristne gravbygning som markerte livets sluttpunkt kommer kristendommen med rund og lignende former til å uttrykke livets begynnelse. Symbolikken i den åttekantede formen henspeiler da også på de åtte sjeler som ble reddet i Noas ark. Den store kirkefader Augustin forklarte at åtte var et tall som bar bud om oppstandelse og udødelighet, for tallet åtte kunne oppdeles i Treenighetens tall tre, og jordens og materiens tall fire (de fire elementer). Tilsammen gir det tallet syv, som ifølge Augustin er å se som menneskets tall, fordi mennesket er sammensatt av ånd og materie. Men det er også dødens tall, fordi mennesket er dødelig. I dåpen blir Kristus født i hvert mennesket til tre + fire + en = åtte, og Augustin underbygger dette med at Gud hvilte på den åttende dagen, og at Jesus sto opp fra de døde på den åttende dagen. På denne måten ble åttekanten et minne om dåpen, graven og oppstandelsen, og tallet 888 uttrykker Kristus, mens tallet 666 uttrykker Djevelen. Etter at syvtallet, fullstendighetens og fullkommenhetens symbol er fullbyrdet, betegner bruken av åtte en ny begynnelse. Starten på en ny periode, ulik den foregående, markeres ofte med uttrykket "den åttende dag". Tallet åtte forekommer også i beskrivelsen av tabernaklet og det nye templet, og åttetallet blir også kalt salighetens tall, etter de åttes saligprising (Matteus 5, 3-10). Endelig trekker jeg frem det liggende åttetallet. Det ble oppfattet som de ting som stadig kommer tilbake til seg selv, det vil si et sinnebilde på tidløshet. I matematisk sammenheng er dette tegnet et symbol på uendelighet. Mange frittliggende bapisterier ble reist frem til 11-1200 tallet, altså i en periode på fem-seks hundre år. Verdt å nevne  er de store runde- og åttekantede baptisteriene i Pisa, Ravenna, Parma og i Firenze.

Rundkirkens funksjon som gravkirke holdt seg gjennom århundrene. Baptisteriet som egen bygning derimot, ble mindre vanlig i løpet av høymiddelalderen.  

En mindre dåpefont kom isteden, som ble plassert ved inngangen, nær kirkens vestende. Denne plasseringen ble forklart med at dåpen er "nådens første port", den skal minne om at menigheten samles til gudstjeneste som døpte. Plasseringen understreker at de kristne alltid må passere fonten for å komme inn i kirken og at dåpen er den grunnleggende engangshanding. Under gudstjenesten er det derfor naturlig å ha fonten i ryggen.

Klangen og lyset

I den bysantinske kirke tilstrebet man en tydelig forbindelse mellom sentral- og langrom, det vil si mellom himmel og jord, mellom den geistlige og profane makt. Denne syntesen kommer tydelig frem i Hagia Sofia (532) i Konstantinopel. Utviklingen av det sentraliserte rommet var bestemt av at man oppfattet det som et instrument for røster og at det skulle egne seg for enstemming sang. Romgeometrien må trolig sees i sammenheng med tonesystemet, der blant annet oktav, den åttende tonen på skalaen spilte en viktig rolle i klangsystemet. Begrepet octoechos (åttetoneartsystemet) var en teoretisk klassifisering av melodistoffet i bysantinsk liturgi. Klassifiseringen er mest fremtredende i gudstjenesteboken som kalles Den store oktoechos. I den finner man tidebønnene og den hellige liturgi i en serie som omfatter åtte søndager etter hverandre, og som gjentas gjennom hele kirkeåret. Under middelalderen hadde de fleste høytider både i den østlige og vestlige kirke sine oktave. Lyset spilte en stor rolle i sentralrommet. Hvis man hadde et forhøyet midtrom var det gjerne utstyrt med vinduer. På denne måten blir skipet liggende i et glorieliggende lys, samtidig som vinduene så og si danner en slags strålende krone høyt oppe - en fremhevelse av Kristus som er avbildet i kuppelrommet. Det bysantinske kuppelrommet danner, som tidligere nevnt, klangbunn for et teologisk syn der keiseren fungerte som yppersteprest og Kristi stedfortreder på jorden. Denne ideen ble ført videre av Karl den Store. På 800-tallet lot keiseren bygge et rundt palasskapell i Aachen som han senere ble gravlagt i. Innvendig er kapellet formet som et åttekantet rom med åttekantet omgang. I vest plasserte man keiserens tronstol som dermed markerte keiserens rolle som Kristus representant. Med sine runde og åttekantede former er kapellet en direkte etterligning av den østromerske keisers kirke San Vitale i Ravenna og Theodoriks gravmæle samme sted.

De neste århundrene spredte rund- og de åttekantede kirkene seg til hele den kristne verden. Under korstogstiden i det 11 og 12 århundre var de spesielt populære som gravkirker såkalte "St. Sepulcer" for hjemvendte riddere. Av engelske rundkirker nevnes Temple Church, johanitternes berømte gravsted i London og likeens deres rundkirke i Little Maplestead i Essex. I Spania forbindes tempelridderne med mange åttekantede kirker, blant annet den vakre Torres del Rio nær Logrono og Eunate nær Pamplona som trolig ble brukt som gravsted for pilegrimer.

Få keisere har vært mer opptatt av metafysikk og humanisme enn Fredrik 2 (1194- 1250) Han hørte også til de fyrster som hadde stor interesse for arabisk og jødisk kultur hvor blant annet tallmystikken spilte en stor rolle. I Sør-Italia bygget han et jaktslott, Castel del Monte, som er ett av de merkligste byggverk i arkitekturens historie. Hele stedet oser av mystikk. Komplekset som mest minner om en borg, har et åttekantet grunnplan og er utstyrt med åttekantede tårn, samme form har også den indre borggården og de enkelte rom er forbundet med labyrintiske gangsystemer. 

I Sverige finnes det 13 runde middelalderkirker, de fleste ligger sør i landet. I Hagby nær Kalmar ligger den største av de bevarte nordiske rundkirker. Sommeren 1999 oppdaget man restene av ytterligere en rundkirke, nær Vadstena. Kirken som åpenbart hadde brent rett etter reformasjonen hadde også spor etter et galleri på vestsiden. Her har kirkens eier og familie trolig hatt sin plass.  Til de best bevarte rundkirkene regnes den danske Bjernede i Sorø kommune fra 1100-tallet og Thorsager nær Århus.

Nidaros og Tønsberg

I Nidarosdomen finner vi Norges mest kjente oktogon, så og si Hellig Olavs egen gravkirke. Gjennom sin martyrdød kunne Olav representere Kristus, han var blitt ett med sin Herre. På denne måten var det ikke bare helgenkongen som pilegrimene møtte i Nidaros, men også Kristus. Liksom gravkirken i Jerusalem hadde gravkirken i Nidaros åtte pillarer og er derfor en Oktogon, og knytter dermed forbindelse til andre helgengraver, eksempelvis graven til Thomas av Becket i Canterbury, en tilsvarende oktogon. Den forsvunne Laurentiuskirken på Munkholmen nord for Trondheim har muligens også vært en rundkirke. Utgravningene på Munkholmen har riktignok ikke avkreftet eller bekreftet teorien om en rundkirke, men et segl fra 1280 viser tydelig en slik bygning. Olavskirken i Tønsberg, med sin indre diameter på 23 meter, var den største i Norden med mange av de samme funksjoner som beskrevet her. Grunnplanen minner mye om Østerlars kirke. Kirken har bestått av tre runddeler, med propsjonelt fallende dimensjoner, rundhuset, koret og absiden. Disse tre delene avspeiler treenigheten. I tillegg har kirken hatt et halvrundt sakristi i nord mellom rundhus og kor. Tilsammen er bygingsdelen satt sammen på en måte som har gitt det effekten av et langhus. De åtte pillarene delte skipet i en omgang og et midtrom med diameter på ca. åtte meter. Midtrommet har hevet seg over omgangens tak og sluppet dagslyset inn. Både det sirkelformede koret og sakristiet nord for dette hadde samme diameter som midtrommet. Alle rommene har vært hvelvet. Foruten hovedalteret i øst var det altere i skipet mot en av pillarene og foran en gjenmurt nordportal. Kirken har hatt portaler mot vest og syd, samt en liten åpning fra skipet mot øst. Kirkebygningen har kanskje stått ferdig allerede i 1190 da kong Sverres halvbror Eirik ble gravlagt her. I 1207 ble han etterfulgt av Erling Steinvegg og senere av Henrik av Hole av Island, nær venn av kong Håkon Håkonsson. 

Brødrene i Olavsklosteret tilhørte premonstratenserordenen - også kalt norbertinere etter sin stifter St. Norbert. Det eldste klosteret innen ordenen, og som ga deres navn, er Premontré ved Laôn i Frankrike, grunnlagt av St. Norbert i 1120. Dette klosteret ble et moderkloster, og i 1132 fantes det omkring 100 kloster tilknyttet denne ordenen i Europa, hvorav ett i Bohuslän som den gang ennå var en del av kongeriket Norge. Premonstratenserne springer ut av en reformbevegelse innen kirken. Første gang denne ordenen nevnes i Tønsberg er under de danske korsfarens besøk i 1191. I fortellingen sies det at Mikaelskirken oppe på berget underholdt kannikker av premonstratenserordenen nede i byen. Man kan spørre seg hvorvidt det eksisterer noen direkte forbilder for Olavskirken. Kanskje vi må søke svaret i Frankrike og Tyskland. Det er mye som tyder på at premonstratensere kom direkte fra Laôn hvor tempelridderne hadde en åttekantet gravkirke. På sin ferd nordover har munkene kanskje besøkt Slesvig der det fantes en rundkirke viet Mikael (revet 1870). Denne kirken var så og si den samme som Olavskirken i Tønsberg, bare litt mindre. Forbindelsen mellom gravkirker og erkeengelen Mikael støter vi på flere steder, et kjent eksempel er keiser Hadrians sylinderformede gravmæle i Roma. På slutten av 500-tallet ble mausoleet omgjort til Mikaelskirke. Også den fyrstelig sentralkirken Arkhangelsky Sobor i Moskva samt de spanske rundkirkene San Miguel d'O og San Miguel i la Pobla de Lillet hører med til de runde Mikaelskirkene, og endelig er Mikaelskapellet i Fulda sterkt preget av Den hellig gravs kirke.

Olavskirken i Tønsberg lå øst i byen, det vil si i den himmelretning man ventet Kristus på dommedag.

Som symbol hadde Olavskirken derfor en høyere status en Mikaelskirken på Slottsfjellet. Ingen bygning i Norge speilte så tydelig både gravkirken i Jerusalem og den i Nidaros. Dette forhold gjør Olavskirken i Tønsberg unik i Norgeshistorien. I tillegg avspeilte rundformen ikke bare Olavs grav og hans viktige plass i det religiøse liv, men kirken var desuten et uttrykk for Jerusalem, det jordiske Jerusalem og det himmelske. Med sin symbolmakt kallet denne Olavskirken derfor på både pilegrimsferd og korstog. Under senmiddelalderen klarte ikke Olavskirken å oppretteholde sin posisjon og ble i 1532 sekualisert, i det kong Fredrik 1 lot det inngå som tjenstelen til Erik Ugerup. Klosterbygningene brant i 1536, men deler av dem kan ha vært satt i stand som residens for lensherren. Jordgodset dannet senere kjerne i grevskapet Jarlsberg, Norges største gård. Som nevnt ovenfor ble kirkens døpefont flyttet inn i koret, nærmere det aller helligste. Tanken var at barna i dåpen skulle komme nærmere Kristus. I det protestantiske kirkerommet får man inn et nytt formelement, som er Ordet. Ordets plass i gudstjenesten ble like sentralt som hovedalteret. Det førte til at prekestolen fikk en opphøyet plassering, og prestens kontakt med menigheten på kirkebenkene underordner andre deler av den gamle liturgien, som vektla fellesskapet med Gud og hverandre gjennom sang, bønn og sanseopplevelser. Hamar har vitalisert sin historie ved å reise et vernebygg over den gamle Hamarkatedralen, og Tønsberg kunne følge etter med å gjenreise Olavskirken og derved gi byen et klangrom, en "konsertsal"som ville åpne for en ny dimensjon i det kulturelle og religiøse liv.


publisert av Rundkirkens Venner  16.01.12 14:07  










BILDEGALLERI





ARKIV




KATEGORIER